Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang. Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang. Det kongelige norske justisdepartemang er som en far. Det vil si, ikke som en far: som en bror. En bror for oss alle, som går to kla**er over og har hår på armene og nedover og skal kjøpe Suzuki syvhundreogfemti kubikk neste år og har jobb på ver'sted; råsterk. Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang. En bror på jobben til bruk mot ubehageligheter og løkformede barn fra andre byggelag. «Bare vent til broren min kommer hjem fra jobben, så sier jeg det til broren min og, se der, så slår'n huet neri magan på deg og knyter igjen lissene og kaster nøkker'n opp på taket der, din Staff, din Caddilac, din bratt-blitz, din …» Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang. Som disse ungdomsgjengene som står på Egertorvet (de står forresten overalt): Jeg blir urolig av dem. Det er'ke det at de akkurat gjør no'; det er akkurat det at de ikke gjør no': De står der og gjør ingenting. Truende, kalde i øya. Når som helst kan de frike ut; det ser'u på øya på dem. Pang! Jeg tenker ofte på hva jeg skal svare dem hvis de spør meg om no. «Er du ikke klar over at folk dævver her i byen?» spør de kanskje. Hva skal man svare på sånt, på sånt vrøvl? De sier jo ingenting, men jeg tenker da: «Bare vent til departemanget kommer hjem fra jobben», tenker jeg. «Han er'ke redd dere. Han lar seg ikke pelle på nesa, og hvis han ikke akkurat er midt iblant dere, er han rett på den andre siden av Abelhaugen». På grunn av Justisdepartemanget sover man ennå noenlunde trygt om natta. Man kan ligge trygt … hvis man ikke akkurat er en elv eller en sånn tyrkisk fremmedarbeiderfamilie ett eller annet sted på Sørlandet som ikke har papirene i orden. Folk som ikke har papirene sine i orden kan ikke ligge der akkurat som folk som har papirene sine i orden? Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang. Han fjerner ekle menner og nakne damer og bærer vekk la** med demonstrerende samer. Jeg mener, han lar seg ikke pelle på nesa. Man kan jo si at i og for seg var det ikke så alvorlig med disse kolorerte samene som demonstrerer foran Stortinget i Oslo, men det er ikke lov! Og tenk på konsekvensene: Hvis vi tillater samer på plenen foran stortinget i Oslo i denne uka, har vi samer foran alle storting i hele landet i neste uke, eller på alle gressplener. Er det noe jeg alltid har vært redd for, så er det å få samer i plenen. Jeg mener, en ting er å sove trygt om natta, men man kan ikke sove hele tiden. Ikke hvis man har barn i skolen. Og katter! Jeg har aldri likt ville katter. De ser på deg, iskaldt. De har ingen sjel. De er som ungdom på Egertorvet: De gjør ingenting, de vil ingenting, de er overalt og de forstår ingenting. Det nytter ikke å sette opp et skilt med «Katter har'ke adgang til plenen». De er akkurat som tyrkere: De forstår ikke norsk! Og hvis ikke samene er fornøyd med sånn de har det i Finnmark, så kan de vel reise tilbake dit de kom fra? En bror, en kjempebror. Så svart i øya som blomsterjord. Cool som Johnny Cash. Han bør'ke gjøre så mye, han bare ser på en sånn kengurubæsj fra de andre oppgangene, og så er det henda opp av lomma. «Nei, jeg har'ke gjort no'. Jeg var på vei til butikken. Det var'ke jeg som -». De knekker sammen som … gryn! Jeg kunne gi mange flere eksempler, men jeg kan'ke sitte her og snakke om broren min hele kvelden, men jeg vil si så mye at det fineste er hans … sikkerhet. Der er'e ikke no' «Unnskyld meg», eller «Kanskje var det litt voldsomt med den aksjonen på gjestgiveriet», eller … «Kanskje var det ikke helt riktig med den telefonavlyttingen eller å ri ned de jentene utenfor den … den gangen …» Nei, han er sikker! Det er det. Sikker. Demang, demang, departemang. Det kongelige norske justisdepartemang.