I alle språk på jorden finnes vakker poesi! Hvert menneske bærer i seg denne trang til fantasi. Det høres lett på bussen – av og til på NRK – At det diktes på et språk som jeg kan mere enn forstå. I språket finnes tanken! I tanken fantasi! Det er kanskje noe banken kunne investere i? Jeg sier: Hei, kan du det? Jeg er glad i dette landet! Jeg innrømmer gjerne det. Jeg kan nynne litt på Nordraak når flyet seiler ned Den lange blanke fjorden, som blinker: Velkommen hjem! Da kommer poesien! Og jeg synes synd på dem Som stirrer på sin TV mens de bramfritt stemmer i: At de kan gjerne leve uten språkets poesi… Jeg sier: Hei, kan du det? Det går en mann i Oslos gater. Han er kjent og lett å se. Han er ansatt i Kommunen for å plaffe duer ned. Om det var alt han gjorde var det ikke mer å si. Men det triste med den mannen er hans mangel på poesi. Når han går til sitt arbeid med sammenknepen munn. Da svever Kolbein Falkeid høyt over Haugesund! Jeg sier: Hei, kan du det? Om noen ønsker vite hvem som visen diktet har? Så er det bare rim som Nilsen fant på sin gitar… Et liter sk**ings-bidrag til landets poesi. Og sånt skal koste lite når først tungen er på gli. Om du slår deg for pannen og lite har forstått Så sier jeg som Fanden: Minn deg slåtten blott! Jeg sier: Hei, kan du det?