Jeg rir i nattens måneskinn, for dette er min skjebne. En hvileløs som lever kun om nettene, alene. Med min sjel knust til grus, holdes jeg i skyggen av hender fra et liv engang, Som nå har vendt meg ryggen. Jeg hater og beundrer de som gjennom søvn kan rømme inn i fantasien. De som tar for gitt å drømme. Stillheten er voldsom. En skrikende sirene som hånlig henger over meg. Den vet jeg er alene Den kjenner min historie, og leser fra mitt minne,
fra bildene jeg aldri maktet å få til å forsvinne. Den vet mitt skrik er sjanseløst. Det overdøves fort. Her skal stillhet høres! Her svinner lyder bort... Hypnofobi. Mørke og natt. Kakofoni. Ensom, forlatt. Jeg ler i nattens måneskinn, hvor tiden aldri går. Forsonet med en skjebne som jeg tror jeg nå forstår. Jeg fremfører et skuespill. Verden er min scene. En enmannsforestilling om en mann som er alene