Ved nr. 19 på Blomsterterra**en
er det om lørdagen knepent med pla**en.
De står der i lange og ropende rekker
med blomster i kurver og ka**er og sekker
og omsetter markenes ydmyge pynt
og havenes smykker i klingende mynt. -
En broket og svaiende eventyrhekk
med alle slags blomster i roten og toppen:
på selvsamme gren en peon stråler frekk
forsøker en rose å lirke op knoppen!
For grenen er hånden til konen som selger,
og kunden står uviss og vraker og velger.
Slik hever de hender med blomster i
mot alle som kjører og går forbi
og lovenes håndhever vis-à-vis!
Men mange er dere som haster avsted
og ikke har øie for fortauets bed
og ikke kan kjenne i gateluften
den redde og flyktende blomsterduften.
- - -
En formiddag så jeg en stakkars kropp
bli bragt forbi av en lovens svenn -
en synder på jorden som nu skulde op
og sitte i celle igjen.
Det var, nok en vanlig hr. Dagligdagsen
av dem som bestandig må komme i saksen.
Han hadde vel tatt noe, ingen gav ham.
Til gjengjeld tar man en sommer fra ham.
Men plutselig stanset han dum og forvirret,
og stod der i noen sekunder og stirret
på blomstene over på motsatte siden -
som en der har våknet og brått ser at tiden
er gått ubegripelig fort.
Så løftet han hodet, og blikket gled bort -
ut over torvet og husenes tak,
ut over byen og åsene bak,
ut mot det fjerne, hvor solskyer lå
rede til reisene inn i det blå......
Han prøvde å slite sig løs med et kast,
men hånden i armen grep hårdere fast.
Igjen gikk hans øine fra blomst til blomst.
Så sleptes han op for å få sin bekomst.