Vi fant ham liggenede med hodet p pulten min a**istent politifullmektig Roger Hansen og
jeg.
Ikke rr noen ting sa jeg og siktet til vpenet avdde holdt i sin venstre hnd.
Keivhendt.
Blodet hadde strknet som lim.
Rdbrunt lim.
Roger luktet p det, men det luktet ingenting.
Vi utvekslet et forstelsesfullt blikk.
Selvmord sa jeg og Roger nikket.
Telefonrret l av, han m ha pratet med noen.
Slengt utover gulvet fant jeg fem kort med reklame for Colgate null hull tannkrem p
baksiden.
Jeg tok p meg hanskene og la kortene utover bordet.
Fullt hus.
Nei, det er bare oss her, sa Roger.
Han forstod ikke poker.
Kortene Roger, kortene.
Jeg fikk en meget god id.
Naturligvis var det min id.
Roger forstod seg ikke p kvalitetsbevisst politiarbeid, eller poker for den saks skyld.
Han har ikke akkurat pokerfjes, slik jeg har.
Jeg kunne gitt ytterste lillefingerledd for en Havana, en dobbel Jameson,
en medium r brystbiff fra Thompson-ka**ellen og et slag poker akkurat n.
Men jeg drmmer.
Telverket gav med de opplysningene jeg hadde ventet.
Avddes sist ringte nummer var en pen pokerlinje for inntill fem deltakere.
Middelaldrende, ensomme helter p vei ut i solnedgangen.
Jeg ristet p hodet, tok et godt tak i hret hans og lftet ansiktet opp ifra pulten,
og da mener jeg ansiktet.
Kulen hadde gtt inn i venstre tinning og ut igjennom hyre ye.
Deler av ansiktet var borte, allikevel s jeg det.
De samstemte maskuline trekkene og musklenes harmoniske sammensetning.
Enhver motspillers mareritt.
Han hadde det.
Han hadde pokerfjeset.
Bare s synd at ingen av motspillerene p 820-nummeret fikk se det, eller fle det p
kroppen.
Stakkars jvel.
Han burde ha skjnt at alle de andre sikkert juksa.
Stakkars godtroende jvel.