Han slo seg opp et skur av skrot på finsiden av fjellet
der ingen stier stakk seg fram og intet fly falt ned
Hans kall var kastet, goder glemt. Sin far lot han fortelle
Han ville vekk fra verden, fri som fugl og fylt av fred
Det var så vakkert vær
Han tro blant tause trær
Skulle han nå Nirvana i natt?
Han borte ble fra blokk og by, men nå var han alene
Og satt i siv og sand og snØ og spiste bark og bær
Og snøen var så skjønn i sol og plantene så pene
Han hyllet hav og himmel og naturen norsk og nær
Det var så vakkert vær
Han sang med spurv og stær
Skulle han nå Nirvana i natt?
En dag han tok sin tredje tur, fortapt i sine tanker
kom han forbi et heslig hus på toppen aven nut
Det lignet på hans eget hi, av hull og pløsne planker
Han stusset smått, men skvatt da det kom en kvinne ut
Det var så vakkert vær
Hun klatret uten klær
Skulle hun nå Nirvana i natt?
Det gikk en time, trolig tre, men fjellet var i flamme
En eremitt fra ensom egn ble galen av sin glød
Med doven dyd tok bruden bad, han stupte med det samme
En eneboer falt i eneboerinnens skjød
Det ble så vakkert vær
da han ble henne kjær
De hadde glemt Nirvana på en natt!
Moralen er: Nirvana er for den
som tør gå ensom i sitt liv!